Amerikanere er generelt paranoide, de er redd for alt og alle og låser seg inne. De har ”drive inn” banker så man slipper å gå ut av bilden når man skal i banken. Og når de hører om at vi skal seile fra Fort Lauderdale til New York bare rister de på hode og sier vi kommer til å dø. Da blir det i overkant å begynne å fortelle at vi i løpet av et år krysser Atlanterhavet to ganger. På TV er det hele tiden et jag om været og at orkan sesongen kommer til å ta knekken på alle. Amerikanere lever i frykt. På en annen side så må du elske dem. De er vennlige og imøtekommende. Skal du fikse noe så hjelper de deg og viser vei eller faktisk kjører deg til butikken. Dog han som kjørte oss var fra Australia. Det var deilig å endelig komme til et litt sivilisert land hvor man kan få ting gjort. Etter å ha vært i Cuba, Dominikanske, Turks & Caicos og Bahamas.
Turen fra Turks & Caicos til Bahamas gikk uten store problemer. Masta var bundet godt fast og vi hadde veldig lite vind, heldigvis. Vi var litt spente da vi var bare 1 dag fra Nassau. Vi skulle nemmelig krysse en grunne på ca 70 nautiske mil. Kartet sa at det skulle være mellom 2,5 og 6 meter dypt over hele grunnen. Båten vår stikker 2,10 meter, så da hadde vi jo god klaring til bunnen. Kartet stemte overraskende bra og vi traff ikke bunnen en eneste gang.
Etter 5 dager ankom vi Nassau som er hovedstaden på Bahamas og ligger på øya New Providence. Vi hadde et sinsykt regnvær da vi kom inn så vi bestemte oss for å ligge på anker noen timer til skuren ga seg. Etter regnværet la vi oss på Nassau Yacht Haven Marina. Vi sjekket inn på vanlig måte og satt oss i båten og ventet på Custom og Imigration. Etter ca 3 timer dukket Custom opp og vi ga han noen papirer og alt var fint. To timer senere, etter at vi hadde mast på telefon, dukket Imigration opp. Mannen var stup full og det første han spurte om var om vi hadde en pils til han. Jeg gikk og hentet en pils og tenkte at dette her kommer til å gå brillefint. En drita Imigration kar burde ikke by på problemer. Men problemer ble det. Ikke det at han var vrang, men Bahamas er et søpleland hva gjelder priser for seilere som vil inn i landet. Ettersom vi hadde båt over 40 fot så måtte vi kjøpe Cruising license på kr 300 US Dollar. Vanligvis på de andre øyene vi har vært har det ligget på ca 20 $. Vi trodde mannen spøkte eller surra med tall. Vi hadde ikke så mye penger liggende i båten så jeg måtte i minibanken og ta ut. På veien spurte jeg noen andre seilere om dette var tilfelle og det var det. Mens jeg var i minibanken skjelte Espen ut han drita imigration karen etter noter. Da jeg kom tilbake var ikke stemningen helt på topp kan du si. Cruising Licensen gjelder for et helt år snøvlet han. Vi skal bare være her noen dager sa vi, men sånn var det bare. Det er visst likt for alle. Hvis vi ikke ville betale måtte vi reise derfra straks. Tolleren gjorde jo egentlig bare jobben sin, så det er greit. Men regjeringen på Bahamas burde skjerpe seg. Vi kommer IKKE igjen. Lær litt av British Virgin Islands gutter.
Nassau er en turistmaskin uten sidestykke. Det er ny last med Cruise båt turister hver dag. Og gatene er stappfulle av turister mellom kl 10 og 22. Båten drar ca kl 23 og da er alt stille igjen. Vi hadde tenkt å fikse riggen vår i Nassau men det var ingen der som kunne fikse den. Etter 4 dager bestemte vi oss for å dra til USA. Vi hadde hørt litt rykter om en storm som bygget seg opp sør for Cuba så vi var litt spente på utviklingen av denne. Før vi dro satt Amerikanerne klistra til weather channel på TV og ingen turte dra utenfor marinaen i båt. Den store stygge hurricane season var jo i gang fra 1.juni... Henning var behjelpelig med værmelding på sms på satellitt telefonen så vi ble litt roligere. Stormen gikk en annen vei og døde ut. Vi hadde ikke akkurat lyst til å oppleve en storm eller orkan på veien til USA med en mast som var bunnet fast med tau…
Seilasen over gikk veldig fint. Dvs. vi seilte jo ikke pga problemene med masta, men kjørte motor. Da vi passerte Bimini Islands og gikk ut i golfstrømmen fikk vi et lite sjokk. Etter bare 30 minutter måtte vi legge 20 grader sør. Deretter la vi 15 grader, så 30 til. Før innseilingen til Fort Lauderdale hadde vi lagt båten over 65 grader sør. Vi hadde båten vendt sørover mens vi egentlig skulle Nord vest. Golfstrømmen tok oss i ca 5 knop sidelengs. Dette blir fett når vi skal opp til New York tenkte vi.
Vi ankom Fort Lauderdale etter 3 dager og la til på Pier 66 Marina hvor vi hadde reservert plass.
Så var det innsjekking i USA.
Espen hadde gruet seg til dette lenge. Dette kommer til å bli et helvete. Espen hadde nemmelig ikke visum til USA og han hadde vært gjennom det samme på Puerto Rico. Vi ringte til det fantastiske ”Department of homeland security US customs and border protection” og fikk adressen hvor vi skulle møte opp. Da vi kom dit gikk først ting veldig smertefritt. Vi hadde allerede skaffet oss cruising license for USA, så sjekke inn båten gikk fint. Plutselig spurte han hvem som var kaptein. Vi sa at det var Espen og så var kjøret i gang. Hele regla om hvorfor han ikke hadde visum etc. etc. Etter mye om og men så fikk vi forklart han at USA ikke var planlagt da vi startet og derfor hadde ikke Espen visum. Tolleren sto på sitt en stund. Han mente bla. at Espen kunne ha flydd hjem til Norge og skaffet seg visum. Heldigvis var det ikke tolleren som skulle avgjøre om Espen fikk bli. Han ringte noen med litt mer autoritet og fikk klarsignal. Han bare ristet på hode. Han hadde aldri opplevd tidligere at noen fikk komme inn i USA to ganger uten visum. Da har du aldri hatt Nordmen her sa vi, vi har olje og USA liker oss. Han ga Espen noen nye papirer også måtte Espen ut med 265$ i bot - igjen... Men alt ordner seg for snille nordmenn. Hurra for Norge!!
Grunnen til at vi dro til Fort Lauderdale var at seilere vi hadde snakket med på Bahamas sa at dette var stedet å fikse båt. Vi hadde også fått anbefalt noen riggere. Vi ringte dem og de kom og så på båten. De anbefalte oss også noen marinaer hvor vi kunne få løftet båten og tatt på bunnstoff. Vi ringte rundt og fant til slutt en som kunne fikse biffen. Riverbend Marina.
To dager senere la vi til der.
Fort Lauderdale er ganske spesielt da havet strekker seg langt inn i landet gjennom små trange kanaler. Riverbend marina lå ca 1 time inn i landet. På veien oppover elven så vi sykt mange luksusvillaer. Bla huset til regissøren av Miami Vice. Utenfor noen av villaene sto båtene parkert. Vi så bla en villa som vistnokk kostet 13 millioner $ og utenfor sto den ”lille” sjærgårdsjeepen til den nette sum av 40 millioner dollar. Han som eide huset drev visstnok med skipsmegling og den båten var bare en av 5 store luksusbåter. Den største kostet ca 200 millioner dollar. (!)
Vi fikk heist opp båten samme dag som vi ankom Riverbend. Da dette var klart bestemte vi oss for å leie bil og dra til Disney World i Orlando. Ca 4 timer fra marinaen. Vi leide oss en Crystler Stratus med alt ekstrautstyr. (60$ per dag). Espen kjørte ut på den 10 felt store motorveien som gikk til Orlando, trykket inn cruise kontrollen på 160 km/t også var det bare å vente.
Vi ankom Orlando sent på kvelden og bestemte oss for å prøve å få et hotell i sentrum. Dette gikk dårlig så vi dro i rettning Disneyworld og sjekket inn på Holyday Inn. Vi la oss tidlig. Vi skulle jo på Disneyworld dagen etter.
Jeg gikk ned kl 09.00 og skulle kjøpe billett til Disney world. Disneyworld består av 5 parker og jeg spurte han hvor de feteste bergogdalbaneene var. Manen i kassa så på meg og så. Du skal ikke til Disney du. Du skal til Universal Studios, ”In Universal studios you will find the biggest rollercoaster’s”. Jeg takket og kjøpte to billetter.
Vi ankom Universal studios ca kl 11 og gikk bort til første loopen. Vi så på skiltet hvor det sto ventetid. Faen 75 minutter ventetid. Vi sto og vurderte litt så fikk vi se en inngang til hvor det sto Express Pass. Vi spurte hva det var og hvor lang ventetid var. Mannen i kassa sa. ”Har du råd til det så vil du ikke angre. Ventetiden er vesentlig mindre”. 15 minutter etterpå gikk to glade gutter inn i ekspress pass køen, om man kan kalde det en kø. Ventetiden var kanskje 1. minutt. De 350 kronene i ekspresspass er verdt hver eneste krone. Vi kjørte alle attraksjoner på hele universal på en dag. Noe de med vanlig billetter bare kan glemme. Lengste køene vi sto i var 5 minutter. Nå skal jeg ikke gå i detalj over hvilke bergogdalbaner vi kjørte. Men det var mange sinsykt fete.
Da vi tre dager senere kom tilbake til båten var den på vannet igjen, ferdig stoffa. Så var det bare å vente noen dager på riggerne før vi kunne dra videre. Og hva gjør man når man venter? Man går på bar. Hooters og Coyote Ugly er jo et must når man er i Fort Lauderdale i tillegg vil jeg sterkt anbefale Mango’s restaurant & bar. Suveren mat og band hver dag. Er som å komme rett inn i en miami Vice film. Pastellfarger på veggene og ”skurker” som danser disco/funk. Det var et par stykker der i lilla dress og masse gullsmykker som danset til James Brown som om det var det eneste de hadde gjort hele livet. Sykt fett.
Også kan vi nå endelig bekrefte: Det er helt sant – ”I Ammerika har de isbiter i ølen som i alt annet.” Riktignok i plastpose i stor ølmugge, men allikevel J
Golfstrømmen.
Jeg skriver dette mens vi seiler i golfstrømmen. 6-7 knop uten noe vind og minimalt turtall på motoren. De første 24 timene gjorde vi 200 nautiske. De neste 24 timene gjorde vi 180 nautiske. For så å toppe hele dritten med 210 nautiske den tredje dagen. Golfstrømmen tok oss opp i 11-12 knop på det meste, noe som er fort med denne båten. Nesten 9 knop i snitt over 24 timer får man vel kalde ny rekord med god margin. Strømmen bar oss frem sammen med at det blåste ca 35 knop vind fra sør-øst. Full storm starter på ca 40 knop så det var jo litt vind også. Regnet er et stykke for seg. Til tider regnet det så mye at vi kanskje så 10 meter foran båten. Sjøen blir også slitsomt krapp i sånn vind. Heldigvis var det ikke så mange andre båter på sjøen;) Vi har jo radar men når det regner så mye så er radaren svart. Den tar bare inn regn. Vi må nok en gang prise oss lykkelige over den utrolig trofaste Simrad autopiloten vår. Uten den ville dette blitt en skikkelig guffen seiltur.
I dag har vinden løyet helt og vi kjører motor. Deilig å få sove igjen. Regner med å være i New York om ca to døgn. I New York skal vi møte vår seilervenn Henning og den nye kjæresten hans, også kommer det et nytt mannskap om bord. Christian Thoresen heter han og han skal seile med oss over dammen til Skottland og hjem til Norge. En reise som ekspertene beskriver som våt, kald og tåkete men den raskeste veien til Norge fra Amerika.
Skrevet mest av Raymond
|
