Lørdag 6. mai kom Einar på besøk iført blå Presidente T-shirt (Presidente er mer hellig på Dom Rep enn Ringnes er i Oslo). Planen var nå å ta en flytur til Cuba og så seile oppover Bahamas, men alt går ikke alltid som planlagt. Jo vi kom oss både til Bahamas og til Cuba men vi støtte på noen små hindringer underveis.
Raymond skriver:
Jeg og Espen hadde som beskrevet i forrige artikkel en aldri så liten stupfylla tur på fredag, så vi tok det ganske rolig på lørdag. Blei et par velkomstpils i båten også var det senga. Einar hadde jo reist i 20 Timer så han var ganske sliten han også.
Søndag våkner vi opp til 35 grader og strålende solskinn. Etter et forfriskende morgenbad setter vi i gang med å fikse rulla på storseilet. Einar kom nemlig med deler til oss. De delene vi hadde ventet på i 2 måneder i Puerto Rico, brukte Einar 2 timer på å skaffe i Norge til en brøkdel av prisen. Etter 3 Timer er alt på plass. Endelig kan vi seile skikkelig på kryss igjen. Hurra!!!
Søndag kveld drar vi til en restaurant som het Neptunos. Thyra - kjæresten til Einar har bodd på Dom Rep i et år, så Einar hadde med seg en lang liste over ting vi burde gjøre. Bl.a. skulle maten på Neptunos være veldig bra. Jeg bestilte meg ”mahi-mahi” som er en hvit fisk. Litt lik sei kanskje.. Einar og Espen klinte til med biff. Til forrett var det løksuppe og noe annet rart som kelneren kom med som smakte salt og var brunt. Det kan kanskje ha vært en slags kaviar eller noe. Uansett… maten var knallgod og servicen på topp. Etter måltidet dro vi tilbake til båten.
 Ca kl 03.00 våkner jeg at jeg må på do, skikkelig på do, og i det jeg går inn hører jeg Einar si. ”Så du er dårlig i magen du også?”, Han hadde allerede vært 3 ganger på do med sykt løs mage, krampetrekninger og feber. Jeg trodde ikke jeg var så ille som Einar, men etter 3.-4. doturen begynner det å gå opp for meg at maten kanskje ikke var den beste på Neptunos. De neste dagene er litt tåkete, Jeg og Einar ligger i hver vår seng, med krampetrekninger i magen og høy feber. For å illustrere litt så lå jeg og Einar innpakket i hver vår sovepose / dyne kl 14.00 på dagen da det var 35 grader inne i båten. Jeg lå og skalv av kulde. Espen merket aldri noe, men så var han også for skeptisk til å prøve den brune salte tingen.
Etter et par dager på Imodium og parasett så var feberen og magen på nett igjen, i alle fall min. Einar brukte et par dager til.
Som jeg nevte tidligere så har kjæresten til Einar bod et år på Dom Rep og hun har mange venner der. Einar hadde avtalt med noen av dem at han skulle møte dem når han kom. Fredag 12. Mai ringer Einar og hører hva de skal, og det viser seg at de skal feire bursdagen til ei venninne. Vi blir bedt på bursdag med tacos.
 Vi er ikke de raskeste gutta i gata så da vi dukket opp etter å ha kjøpt ei flaske rom, hadde jentene allerede spist. Men vi sier ikke nei til ferdiglaget mat vi, så vi hiver innpå. Jentene har rigget til Projektor og karaoke. Så da er det bare å sette i gang å synge. Vi fikk også et skikkelig merenge og salsakurs av moren til bursdagsbarnet. Senere på kvelden drar vi til et utested ikke så langt fra der jentene bor. Merkelig nok så kjører vi ikke i fylla denne dagen, men tar Taxi. Jeg og Espen fikk hakeslepp da vi så hva jentene betalte for taxi i forhold til oss. De betalte 500 peso for samme turen som vi hadde betalt 1500 for. Husk å prute mye på taxi i dominikanske. På utestedet ble det mer salsa og merenge og noen drinker. Kl 04.00 tok vi en taxi hjem.
Jenter på båten.
Dagen før hadde vi avtalt med jentene at de kunne komme til oss på middag i båten. Vi avtalte med Robio vår kjære dockmaster at han skulle diske opp med noe mat til 8-9 personer. Han driver nemlig et lite kjøkken på brygga ved siden av å passe på marinaen. Vi venter og venter på jentene og til slutt tar Espen telefonen og ringer dem. Da viser det seg at de har vandret rundt i ca 1,5 time og ikke funnet båten. Vi lå på en marina som var under utbygging, så de trodde at vi lå på en annen marina.
Vi ba jentene over i båten og tokk noen presidente før middagen. Etter middag var det bading og mer pils. Havier og et par kammerater kom også over en tur. Jeg Espen og Einar planla og dra til Cuba dagen etter så vi tokk det litt rolig, og rundt kl 23.00 dro jentene på byen.
Søndag morgen vekker Havier oss. Vi hadde avtalt med han dagen før at han skulle kjøre oss til flyplassen. Han forteller at han var ute på byen til 03.00. men likevel stepper han opp for oss. Suveren kar.
Vi har ikke billetter fordi verken telefonlinjene eller nettsidene til Air Cuba fungerer, så det er litt bingo om vi kommer på flyet eller ikke, men heldigvis er det ikke fult og vi kommer oss til Cuba. Hurra Fidel her kommer vi.
Espen skriver:
Cuba
Mange mennesker snakker om å besøke Cuba mens Fidel Castro enda puster. Det har vi også gjort - helt siden vi reiste fra Norge. Einar har snakket om det mye lenger. Det er en grunn til at de snakker om det, og jeg er glad for at vi rakk det, for Cuba er annerledes. Så annerledes at ingen tror det kan fortsette å være sånn etter Fidel forsvinner.
 Innsjekking, bagasje, og veksling av penger gikk behagelig greit i Havanna, og jammen satt det en kjempegrei dame i turistinformasjonen som med hjertens lyst skaffet oss hotellrom etter eget ønske og en taxi som kjørte oss frem. Alt til en helt overkommelig pris.
Hotel Plaza lå midt i Havanna sentrum. Vi skulle være der i 5 dager og følte oss kanskje litt som tre 10 åringer på toppen av rulletrappa på Tusenfryd – klare for å utforske, men visste ikke helt hvor vi skulle begynne.
Som de ekte turistene vi var, fant vi oss noen brosjyrer og kart og satte kursen mot Revolusjonsmuset! Det er det gamle parlamentsbygget som er gjort om til en utstilling av alle mulige ting og tang og avisutklipp fra den gangen Fidel og kompisen hans Che Guevara bestemte seg for å kaste ut alle amerikanere og ta full kontroll over landet sitt! Det var ingen tvil om at det hadde gått vilt for seg. Bygningen hadde blitt angrepet ved flere anledninger og kulehullene i marmoren minnet om mindre rolige tider enn nå. Ute i hagen stod gamle krigsfly, tankser, raketter og andre hjelpemidler de hadde brukt for å vinne denne krigen. Vi fikk et bedre inntrykk av hva som hadde skjedd på Cuba.
Einar så en mulighet for å få seg et fotografi av sjelden art. I et øyeblikks uoppmerksomhet smatt han igjennom døren inn på presidentkontoret og satte seg i den samme stolen alle presidenter før Fidels tid har sittet. Raymond var akkurat rask nok på kamera avtrekkeren før en museumsvakt jagde oss videre.
Kveldene i Havanna gikk med til både restaurantbesøk, salsabarer, andre barer, trasking i gatene og skravling med Cubanere. En kveld vi kom ut fra hotellet og stod utenfor døren og tittet oss rundt, kom en fyr bort og lurte på om vi trengte hjelp til noe. Jo da, vi lurte på hvor nærmeste minibank var, og han sa ”follow me”. Han het Eric og ville ikke slippe oss så lett. Han lurte på hvor vi nå hadde tenkt oss, og siden det var til Chinatown for å spise ville han selvsagt være med. Eric slo seg ned med oss og fikk en Mohito. Det er omtrent det eneste Cubanere drikker. Han skravla i vei og fortalte masse om Cuba og hvordan det er å leve der. Vi lærte at en vanlig arbeider i Cuba tjener ca. 200 Kr. i mnd og det er likt for alle. Hvis man er lege tjener man litt mer, og politiet er de som tjener mest, ca. 300 Kr. Men er man arbeider spiller det altså ingen rolle hva man gjør, 200 Kr. er lønnen uansett. De utbetales av myndighetene og i en egen valuta som ikke gjelder for turister. Trenger man mer penger må de komme utenfra og da kan man for eksempel hjelpe turister for å få tips slik mange gjør, sa Eric der han satt og hadde ”hjulpet” oss i et par timer. Men det var ikke penger han ville ha, bare noen Mohito og det å få skravle med oss som han mente var gærne seiler-Nordmenn. Selv kunne han ikke reise noe sted for han hadde ikke pass. For å få det måtte han enten bli invitert av noen på besøk til et annet land, eller få seg en utdannelse som skaffet han jobb i utlandet. Eric studerte til å bli oljemaler. Penger og reise var ikke så viktig. Cuba var helt greit. Kjæreste ville han ikke ha, for han likte ikke tanken på at fremtiden hans ble skrevet på forhånd. Hvordan Cuba kom til å bli etter Fidel Castro var umulig å svare på, men det blir spennende å se sa han. Kanskje samme som Sovjet.
 En annen kveld var det jammen 17.Mai! Havanna forandret seg lite av den grunn, men vi tre Nordmenn følte at en dag som denne måtte markeres. Det var på med skjorte og opp i den luksuriøse restauranten i toppetasjen på vårt eget hotell. Den - som resten av hotellet - bar preg av å ha blitt bygget den gangen søkkrike amerikanere brukte Cuba som tomleplass. En diger sal med marmor på veggene og flotte utskjæringer og lysekroner i taket. Et mini orkester på 4 satt diskret i et hjørne og spilte klassisk musikk. Cuba er rimelig fra før, og på vår egen nasjonaldag skulle det ikke stå på noe. Det ble høye biffer og dyre viner. Vi fortalte den hyggelig kelneren vår at vi feiret Norges nasjonaldag, gratulerer så mye med dagen sa han. Det ble dessert og kaffe. Cognac hadde han ikke, men vi kunne da drikke rom? Han hadde da Havanna club! Vi tar den flotteste typen, sa vi. Det kunne vi ikke mene sa kelneren, den er lagret i 15 år og er over dobbelt så dyr som nummer to. Åjoda sa tre lystige Nordmenn, ikke bare skal vi ha en sånn hver, men vi skal ha en til deg også! Mannen var over seg av begeistring. Vi var nesten de eneste igjen i restauranten og han satte seg ned med oss. Dette har jeg ikke smakt siden jeg gikk på skolen for å lære å bli servitør, sa han. Det var nok mange år siden. Havanna club gran reserva 15 anos (år) er faktisk rom, men var bedre enn den beste cognacen jeg har smakt. Vi pratet litt om Norge og litt om Cuba. Så kom vi plutselig til å spørre hva han syns om kommunismen og måten Fidel styrte butikken, og han ble grav alvorlig; dere må ikke spørre meg om det, jeg er altfor heldig med jobben jeg har fått til at jeg kan uttale meg om Ham. Snakk med gutta i gata. Såppas, tenkte vi og skiftet brått samtaleemne. Fidel Castro holder forresten en tale til folket på TV hver søndag.
En dag hoppet vi opp i en hestevogn med en kusk og en guide som skulle vise oss Havanna. Det var ikke så billig, men det nytter ikke å prute, sa guiden. Dette er ikke min butikk, det er Fidels, jeg har fastlønn og prisen er det ikke jeg som har bestemt. Akkurat… tenkte vi, da får det vel gå. Det var en fin tur igjennom byen og vi ble fortalt masse om de forskjellige bygningene og monumentene. Så hadde de noen knep på lur. De visste hvor man kunne få byens beste Mohito hvis vi var interessert. Vi skjønte fort at det var meningen vi skulle spandere en på dem også, og det var egentlig helt greit. Den var veldig god. Så visste de hvor vi kunne få kjøpt topp kvalitet sigarer til under en tiendel av prisen i butikkene, de kjente nemlig folk som jobbet på fabrikken og hadde en del bokser tilgjengelig. Vi kunne jo ikke reise fra Cuba uten sigarer så vi klinte til på tilbudet. Dette er selvsagt helt utenom Fidels viten og dermed også litt skummelt. De så seg rund flere ganger før vi alle smatt inn i en bakgård og inn i et slags rom av en leilighet. Vi satte oss ned i en sofa rundt et bord og der kom en dame frem med Cubanske sigarer i alle fasonger og størrelser. Vi kjøpte oss en del esker. Hestevogn turen tok omtrent to timer og det var omtrent skumring da de slapp oss av utefor hotellet.
Det er en spesiell følelse å gå ut av en hestevogn utenfor et hotell som ser nøyaktig likt ut som det gjorde for over 50 år siden mens biler som er akkurat like gamle kjører rundt i gatene. Å reise til Cuba er som å reise i tid til en verden der alle er like mye verdt. Nå er jo ikke det mer enn 200 Kr i mnd, men de virker som de trives og har det bra Cubanerne.
Tilbake til Dom Rep
Flyturen tilbake gikk for så vidt greit, men alle passasjerene ombord var enige om at piloten nok hadde tatt seg en mohito for mye før avreise. Både flyet, landingshjulene og turtallet på flymotorene gikk opp og ned i hytt og gevær og vi fløy i ring rundt flyplassen mange ganger i skremmende lav høyde før vi plutselig landet på bakken. Det var en del hvite ansikter i de flysetene.
Da vi skulle sjekke inn igjen på Dom Rep havnet vi i en vanskelig situasjon. Vi måtte kjøpe nytt turistvisum til 10 dollar pr person. Det hadde vi ikke forutsett, så ingen av oss hadde penger. Uten turistvisum kom vi ikke gjennom passkontrollen og visa kort kunne de ikke ta. Så hva vil du vi skal gjøre da? spurte vi. Da må dere låne penger av noen. Nå har det seg sånn at vi kjenner ingen her, kan vi låne av deg? Nei. Etter å ha blitt sendt frem og tilbake til forskjellige vakter og bare møtt motgang i nesten en time, huka jeg tak i en fyr som hadde litt ”viktigere” uniform på seg, og da fikk jeg til slutt lov å gå ut til en minibank og tilbake med følge av en bevæpnet sikkerhetsvakt. Jeg syns jo det er rart hvis dette aldri skjer med noen andre og at en visa-terminal bør være en naturlig følge.
Vel fremme på Marina Zar-Par og Magic feeling var planen klar: Vi skulle seile mot Bahamas dagen etter. Av ren tilfeldighet kom jeg plutselig på at en lyspære i toppen av masta sluttet å lyse på veien fra Puerto Rico, så gutta heiste meg opp med en ny. Til vår alles ganske store fortvilelse var det fryktelig dårlige nyheter som ventet meg der oppe i toppen. Riggen (wirene som holder masta på plass) var i ferd med å ryke! Ikke bare et stag, men to, og det var de to viktigste, akterstaget og forstaget. Uten dem vil masta mest sannsynlig tippe over og brekke tvers av bare på en liten bølge. Forstaget var på full fart ut av festet sitt og på akterstaget var sju kordeler allerede tvers av. Vi kunne ikke seile til Bahamas med denne riggen. Vi fikk navnet på én mann på hele Dom Rep som kunne rigge og han kom dagen etter. Jo da, dette kunne han fikse, ikkeno problem, men det ville ta 4 uker før delene var på plass! Det kunne vi selvsagt ikke vente på. Vi ble enige om å binde masta opp så godt vi kunne med tau og kjøre rolig mot Bahamas med motor.
Vi ble tre dager forsinket, men kom oss til slutt av gårde. Vår venn Havier hjalp oss masse med utsjekking. Bl.a. dro han hjem til tolleren som ikke hadde møtt opp på jobb fordi han var så fyllesjuk, reiv han ut av senga og putta han i bilen slik at vi skulle få sjekket ut fra landet. Sting – I stand down, sa Havier. Vi skjønte selvsagt hva han mente: Espen – jeg setter meg ned her. Havier fikk resten av våre Dominikanske pesos når vi dro, og for han er ikke det rent lite. Han så nesten rørt ut der han sto på brygga med betonbet lua si i hånda og vinket oss farvel.
Turks & Caicos Islands
Turen mot Bahamas tok oss forbi denne lille øygruppen som skulle vise seg å bli vårt tilholdssted i over en uke. Da var Einars ferietid også over, så han tok fly derfra og hjem via Miami. Men vi skulle oppleve mye før den tid:
Vi ankret opp båten ved stranden på øya Providenciales eller populært kalt Provo. Rundt båten suste horder av amerikanere på vann-jets og små hobie-cats. Stranden var full av solsenger, solkrem, solbriller og solbrune jenter. Vi hadde funnet en av amerikanernes nye tomleplasser. Langs med stranden lå en rekke luksus resort hoteller og noen private overdådige leilighetskomplekser. I løpet av en times tid klarte vi både å gå i land på en privat strand, rote oss bort inne på en privat resort-club, bli fulgt ut av en sikkerhetsvakt og finne oss en sjappe som solgte både hamburgere og Heineken.
Fordi vi en kveld kom oss såpas sent inn til land at alle spisestedene var stengt, havnet vi i en taxi som skulle ta oss til en sjappe som var åpen. Taxisjåføren ble like gjerne med oss inn og tok seg noen drinker i baren på vår regning mens han ventet. Det tok litt tid med maten, så det ble ganske mange. Den siste drakk han i bilen mens han kjørte oss tilbake. Alkohol og bilkjøring hører sammen som hånd i hanske og det er ingen som har noen innvendinger imot det.
 En ettermiddag vi var på et slags utendørs kjøpesenter for å titte litt, satte vi oss ned i en bar for ta en øl. Det ble riktig så hyggelig med masse amerikanere som var så imponerte over seiler historien vår at spanderbuksene begynte å gå av seg selv. Etter massevis av jegermeistere og andre alkoholholdige varer, bestemte Einar seg for å sjekke ut nabo puben. Det skulle gå omtrent 6 timer med leting etter Einar før han ganske fortumlet dukket opp igjen helt av seg selv, barbeint og med ca 300 myggestikk på kroppen. (ja det er sant, Raymond telte dem dagen etter) Han hadde våknet opp midt ute i ødemarken uten penger, sko og solbriller, men fortsatt visa kortet i lomma. Så hadde han tråkket rundt i tornebusker i en times tid før han fant en vei å gå på. Bena hans så ut som de hadde vært igjennom omfattende tortur. Det siste han husket var at han kjøpte seg en øl. Dagen etter møtte vi en fyr som hadde opplevd nesten det samme. Han hadde også våknet opp uten penger men med visa kortet. Noen dager senere var kontoen hans tom. Han mente ranernes nyeste triks er å legge tilbake kredittkort slik at de ikke blir sperret for så å bruke kortnummeret siden. Vi tror Einar fikk noe mystisk dop i ølen sin og sluknet. Einar sperret visa kortet etter han fikk høre historien og kjøpte seg en salve som lindrer kløe.
Vi møtte mange folk på Provo. Mest amerikanere. Best husker vi nok vår venn Red som drev 4 tatoverings sjapper i USA og hadde tatoveringer over HELE kroppen. Den dagen vi møtte han hadde han vært på en liten shoppingrunde og brukt alle millionene sine på eiendom på Provo. Det er visst en bra investering om dagen for dem som har penger til sånt. Også familiefaren som helt korrekt spådde at vi trengte ikke lete mer etter Einar, for han hadde nok helt sikkert sovnet i en busk og kommer tilbake når han våkner.
Vi leide en billig bil noen dager og fikk sett hele øya som ikke er veldig stor. Det ble noen turist attraksjoner som ”The hole” som bare er et digert hull i bakken men allikevel ganske spesielt. Dessuten knuste jeg gutta i minigolf.
Einar fikk seg en flybillett og forlot oss en av de første dagene i juni var det vel. Takk for besøket Einar!
Innsjekking på Turks & Caicos hadde vi bestemt oss for å ikke tenke på. Vi fikk allikevel litt å tenke på da vi bare var innom på marinaen for å fylle diesel før vi skulle reise til Bahamas. En fyr fra tollvesenet fikk snusen av oss og var ombord med papirbunken sin før vi visste ordet av det. Han hadde sett denne betonbet båten utenfor stranden for noen dager siden og ble ikke veldig fornøyd med at vi ikke hadde sjekket inn. Han pratet strengt om sine rettigheter til å beslaglegge båten og det var ikke måte på, før han selv skjønte hvor mye jobb dette vill medføre for han og stemplet godkjent på innsjekkingspapiret jeg hadde fylt ut mens han kjeftet og i passene våre. Hvor lenge skal dere være her? 10 minutter svarte jeg og måtte begynne å fylle ut utsjekkingspapirer. Det hjalp nok også litt når han så alle stemplene og papirene vi hadde fra før og skjønte at på en sånn tur kan det bli litt vrient å ha alt papirarbeidet helt i orden til enhver tid.
Einar hadde visst også fått så øra flagra på flyplassen. Dette er første gang vi har blitt oppdaget uten innsjekking. Jeg har blitt kontrollert en gang på Virgin Islands, men da hadde jeg alt i orden.
Vi reiste fra Provo med et lynshow på himmelen utenom det vanlige. Vi har det på film og et bilde. Det var liksom en diger sky som bare blinket hele tiden. Vi hadde kurs mot Nassau i Bahamas men det blir å lese om i neste artikkel.
|
